Jeg tenker ikke over det, med mindre noen kommenterer det. Jeg snakker egentlig veldig rent. Jeg bruker ikke mye slang, men likevel oftere enn jeg tror. Og hvis jeg skulle bruke noe form for slag, så er det på engelsk.
Jeg vil ikke si at jeg snakker typisk østkant eller typisk vestkant. Jeg snakker nok noe mitt i mellom. Jeg har flere en -endelser enn a –endelser. Det er noe som er bevist, men det er blitt en slags refleks å si ”trappen” og ikke ”trappa”.
Jeg merker at jeg forandrer språket mitt etter situasjoner. Det er fordi jeg må utrykke meg med forskjellige ord, avhengig av menneskene jeg snakker med. . Da kan jeg til tider bruke mye slang, fagord eller forkortelser.
Måten jeg snakker på er veldig påvirket av menneskene rundt meg. Jeg tror bla at grunnen til at jeg bruker mer en –endelser enn a –endelser er fordi når mamma først lærte å snakke norsk i 1990, så var det Bergens dialekten. Jeg er også født og oppvokst i Skien. Der snakker de en annen dialekt. Den er fremdeles ganske likt ”oslosk”, men bruken av vokalene er litt andelenes.
Jeg har bodd på ett relativt ”norsk” område, så jeg har snakker ganske rent og pent hele livet.
Det er vel grunnen til at Kebabnorsk ikke er så naturlig for meg. Jeg har mange venner som har minoritets bakgrunn, og derfor er ikke kebabnorsk fremmed for meg. Jeg kan en del ord og begrep.
Dette synes jeg er bra. For dette gir meg ett bredere innblikk i hvordan språket brukes rundt meg. Jeg snakker ganske rent, mens min lillebror bruker mye slang. Dette gir meg muligheten til å reflektere mer over språk utviklingen i Norge og samtidig lære meg litt kebabnorsk.
